Å reise

Siste blogginnlegget for denne gang og tid for oppsummering. Tid for refleksjon er det knapt enda. Vi kommer rett frå en heidundrende familiefest med fire generasjoner Tatuava. Vi kjente oss fullt akseptert av familien og ble introdusert av Helen som huseiere.

Først var vi på en rundtur med henne og to små i fireårsalderen som krøyp rundt og skrudde på alt inne i bilen. Ikke snakk om barnesete akkurat. Vi var et sted og henta levende ål fra Atiu og et annet sted og hente ho mor sjøl med stråhatten. Denne oldemora viste seg å være den ledende musikeren i familien som telte rundt 30 og der kanskje 20 deltok i spill, sang og dans.

En musikkorgie og en matorgie, alle hadde bidratt med en matrett og alle hjalp til, blant annet var det en gutt i 17-årsalderen som stor for kokos-produksjonen.
Det er sterke opplevelser dette, en annen kultur som setter vår egen i perspektiv. Den er verken mer eller mindre verdt, egentlig er det samhørigheten, fellesskapet og det å være til stede for hverandre som er kjerneverdier over alt.

Men det er noe med det å reise, det å prøve å forstå det som umiddelbart er fremmed, som i beste fall kan få oss til å vokse som mennesker. Vi skal slett ikke godta alt, tvert imot skal vi bruke det til å sette lys på det som vi tar for gitt hjemme. Vi lever en luksustilværelse som umulig kan være bra verken for oss sjøl eller for jorda vi lever av.

Paradokset vi også må ta innover oss er selvfølgelig at det å reise i seg sjøl, er luksus. Men la oss i alle fall slutte å sutre for ingenting. Og så er det noe med at tross all vår luksus, så har vi det så utrolig travelt hele tida. For egen del er det også så mange små bekymringer som stresser. ”Don`t worry, be happy”, er ikke akkurat nordmenns slagord.

Jeg hater å reise, særlig med fly. Det ville heller ikke vært mer fristende å legge ut på de store bølgene vi ser utenfor revet i dag. Men jeg elsker å komme fram, i det ukjente, og også hjem til det kjente. Heldigvis. Jeg gleder med til hverdagene, til rutinen og arbeidet. Men tenk om jeg kunne lære litt av mine egne refleksjoner, være helt til stede for de som er rundt meg, skille vesentlig fra det som egentlig ikke betyr noe.

Så har vi ”gjort” Cook Islands igjen. Turen ble annerledes enn vi hadde tenkt, fordi vi ble oss to, ikke oss fire på slutten, som vi hadde tenkt. Men samtidig ble den slikt vi hadde tenkt, fordi vi fant igjen det samme landet og de samme menneska som sist, og vi oppdaga at øya ikke var så forandra som vi kunne frykte. Enda flere biler, men heller færre turister. Det har med sesongen å gjøre, men også at Cook Islands har hatt enn viss svikt i turistbesøket i det siste, bl.a. fra Europa. Men øyene her er sannelig vel verdt et besøk, og er fortsatt paradisøyene for oss. Vi håper denne bloggen har vist litt av det Cook Islands har å by på og at kanskje noen blir inspirert til å ta en tur.

Husly

Det er registrert som en turist-blogg dette, og det er kanskje noen som lurer på å ta en tur til paradisøya? Du kommer ikke inn i landet uten å kunne vise til hvilket husly du har på øya. Noen frie campere skal de ikke ha noe av, og det er nok en lur strategi. Det er rikelig av husrom å få tak i, og mange ligger på nettet. For kortere opphold er det veldig greit, pris og standard kan du regne med stemmer. ”Beachfront” er virkelig det.

Du kan få alt fra store hus for flere familier til luksushotell og backpacker-standard. Svært mange herfra jobber bl.a. i New Zealand, og leier ut husa sine. Og det finnes virkelig et utall av resorter rundt hele øya. Alle vi snakker med, er stort sett fornøyde. Er prisen viktig, som det kanskje er når en skal være her lenge, kan det være lurt å bestille overnatting for ca ei uke, og så aktivt oppsøke mulighetene. Da kan en være riktig heldig både med pris og beliggenhet, særlig når du kommer over de som ikke annonserer på nettet.
Noen vil bo nær sentrum, med shopping- og restauranttilbud i gåavstand. Avarua er hovedstad med flyplass og det meste. Men Cook`s Island bus går hver halvtime, clockwise og anticlockwise hver sin gang, og tar nøyaktig en time rundt øya sine 32 km. Så for oss har det begge gangene vært viktigst med ei fin strand. De beste strendene er fra Muri, til Titikaveka og muligens helt mot Arorangi.
Begge gangene vi har vært her har vi brukt ”Shekina Homes”.

De har både egne enheter og leier ut på vegne av andre. For elleve år siden var det to engasjerte damer som hadde bygd dette opp, Helen og Ura tok veldig godt vare på oss også menneskelig. Ura og hennes politimann har flytta til ei annen øy, og Helen sin datter Annabell som leder det nå, er nok like profesjonell, men mangler den samme menneskelige varmen. Kanskje derfor var det Helen som hadde tatt på seg å komme på besøk til oss onsdag kveld for å høre om vi kunne gjøre dem en stor tjeneste. Hun får oss til å føle oss som en del av familien, og er litt av grunnen til at vi synes vi har truffet den ideelle formen for husly.

Vi har avtale om en helt annen pris enn det som står på nettet siden vi er her såpass lenge og ordner opp i det meste sjøl. Vi tar også litt av æren for at huset vårt, Are Tatuava, nå kalles ”det norske hus”. Når du søker på Rarotonga i Norge, kommer fortsatt hjemmesida til Jostein, vår ”sam,boer” forrige gang da vi var to familier her, opp først, og der har vi anbefalt Shekina Homes. Gjesteboka i Are Tatuava er full av norske gjester, gjerne noen som har vært her i flere måneder.
Vi har et ekstra godt tips til de som måtte være fulle av pågangsmot og grynderånd: Sheraton Resort står og venter på deg! Dette gedigne prosjektet var påbegynt for elleve år, ligger flott til på sørsida av Titikaveka og du kan sikkert få det billig.

Regjeringa satsa store penger i oppstarten, omtrent på linje med Terrasatsinga til noen norske kommuner. Storkapitalister med røtter herfra satsa alt, også svarte penger og lyssky virksomheter. Enden på visa ble at hele prosjektet gikk konkurs, og Sheraton resort er fortsatt opphav til halvparten av Cook Island si gjeld.
Det Helen så ydmykt ville spørre oss om var om vi kunne tenke oss å bo på Edgewater Resort de siste to dagene, da de trengte huset til seks slektninger som kom fra Tahiti.

Edgewater er det absolutt mest luksuriøse hotellet, og i baren der sitter jeg nå og skriver blogg. Og på sitt strålende vis insiterte hun på at vi måtte være med på familieselskapet i morgen. Hun skal hente og kjøre oss, det blir grilling og øl, ukulelespill og fest. Vi blir med så klart, det er godt å ha noe som gir et annet fokus enn å vente på returen og flyturen på 33 timer som starter kl. ett minutt på tolv i morgen.

Tru

Like ved huset vårt ligg hovudsenteret for 7.dagsadventistane på øya, eit stor område med mange hus og vide flater. Dei siste dagane har medlemmane i kyrkja jobba hardt med det som viste seg å skulle bli ein speidarleir for barn og ungdom innan kyrkja frå heile Stillehavsområdet, 900 ungdomar i alt.

Ikkje noko lite arrangement for ein kyrkjelyd som trass alt ikkje kan telje så veldig mange, Men folk på øya er vande med å stille opp med dugnadsinnsats for kyrkjene sine, slik dei er i mange andre samanhengar. Her vart det laga byggverk på land og langt ut i sjøen, provisoriske toalett, telt er sett opp i campar med gamle bibelske namn, og dei sit som vakter heile tida leiren varer, natt og dag. I dag var det dagen for samfunnsinnsats og Tone vart m.a. oppsøkt i huset av ein flokk ungdommar frå Tahiti, som song oppbyggelege songar på engelsk og fransk, og ho vart bedd for. Dette er sjølvsagt ei storhending for dei som er med, og det er betydelege reiseavstandar i dette havet!
Den engelske misjonæren og presten John Williams gjorde ein grundig jobb då han kristna Rarotonga og resten av øyane i Cook Islands. Han gjorde eit strategisk giftarmål med dottera til ein av dei mektigaste høvdingane på sørsida av øya, og dermed fekk han så mykje makt at han òg fekk heile befolkninga til å flytte frå det grøderike innlandet og ut til kysten, der prestane kunne halde meir kontroll med dei! Folk vart påkledde lite komfortable klede i den evige sommaren, og han forbaud den syndige, erotisk lada dansen. Etter kvart kom misjonærar for dei fleste kyrkjesamfunn hit, og fann ei grøderik mark også for sin bodskap, og folket er ”overveldande kristne”, som reiseboka Lonely Planet skriv. På øya bur under 10 000 menneske. Den ”offisielle” anglikanske kyrkja , CICC har 5 kyrkjer rundt øya(!), den katolske kyrkja (3 kyrkjer!), det er mormonarkyrkje, pinsekyrkja – og i går fekk eg besøk av ei hyggeleg dame frå Jehovas Vitne, som òg har ei stort, flott kyrkje, og endå finst det fleire. Vi veit at eit norsk par frå Stavangerkanten er viktige i den lokale Bahai-kyrkja nett no! Og Pa har vel sin Buddhist ”kyrkjelyd”. Det er oppretta tre nye kyrkjer siste året, i New Age-bølgen.
Folka her er vel som syndarar flest, dei drikk seg fulle på fredagen, mange snyt sikkert på skatten og er ikkje alltid like greie. Men når dei er samla til fest, til eit viktig møte, skal ut på ein tur med turleiar i skogen, eller har årsmøte i sportsklubben, så startar dei med andakt, og alle bøyer hovudet og deltar like inderleg. Eg vart fast kyrkjegjengar sist eg var her, og har teke oppatt tradisjonen. Titikaveka-kyrkja er framleis mi kyrkje, sidan ho ligg berre 5 minuttar unna. Og gudstenesta der er vel ikkje så mykje meir spennande enn vi kan oppleve det heime, heller kjedelegare i lange stunder. Det kan sjølvsagt henge saman med at eg ikkje er særleg sterk i maori. Dei faste kyrkjegjengarane her òg er godt over gjennomsnittet i alder, men når dei kjem til kyrkjesongen, så er det fest.

Folket må vere ganske grunnleggande musikalske, og når dei syng dei gospelliknade songane på engelsk, fleire kjenner vi, tonar dei kraftig og naturlege inn med fleire stemmer. Men misjonæren Williams gjorde ein lur ting til: Han brukte den gamle songtradisjonen og bakte inn bodskapen i den. Kraftig, fleirstemt song med uvanleg tonegang, men likevel harmonisk, og der det høyrest ut som kappsynging mellom kvinnene og mennene. Det fekk vi oppleve spesielt sterkt på 1.juledag, der kyrkja var uvanleg fullsett, og der kyrkjelyden grupperte seg på høgre og venstre side av kyrkja, til dels likt kledde. Og då vart det kappsynging.

Dei to grupperingane hadde tydelegvis øvd dette inn på førehand, og når dei var i gang, gjorde dei to grupperingane til dels litt narr av kvarandre, men gav òg kvarandre varm applaus. Då vart det skikkeleg fart og engasjement, presten slutta seg til eine gruppa, som m.a. hadde ”rock me, baby” som ein del av ”refrenget”. Men hi gruppa tok kaka i engasjement, der damene til slutt stod på kyrkjebenkene og svinga på både hofter og armer!
Det viser breidde i det kyrkjelege engasjementet, der den rocka musikken er ein naturleg del av kyrkjesamfunna. Derfor var oppladinga på julafta ein stor folkeleg fest med aktiviteter for barn og tøffe, ungdommelege innslag i kyrkjeparken.

Og ein ting tapte misjonærane: Den eggande, kraftfulle, sensuelle dansen overlevde! Ein periode måtte dansarane kle på seg sømmeleg med bastskjørta opp forbi navelen og lange mørke bukser under for mennene, slik vi fekk dansen presentert på ei ny flott danseframsyning i går. Men etter at flyplassen kom i 1974, er den tradisjonelle sensuelle påkledninga også henta fram att.

Nature Walk med Pa

Mange av Rarotongas turister oppdager ikke det grøderike innlandet og de spennende fjellene. Med kun 32 km i omkrets, er det mye å oppdage i beltet av plantasjer, for ikke å snakke om i daler og stupbratte fjell, med Te Manga med sine 560 meter som det høyeste.

Pa Teuraa har vært på Te Manga 850 ganger, sier han, bare litt over 100 ganger med følge. Han går gjerne om natta, og uten lommelykt. Med den intuisjonen en da må oppdrive, går alt så meget bedre, i følge han. Og vi tror han, som vi måpende (i alle fall jeg da, Edvin er nok en smule mer skeptisk) tror på og tar til oss all den visdommen han deler med oss. Vi var bare fire som var med på Pa`s nature walk i dag, det tok over 5 timer og vi var helt utmatta når vi etterpå la oss ned i lagunen på lokalt vis og bare lot oss avkjøle. 

Det var ikke så fysisk anstrengende, sjøl om det å klatre opp glatte stier overgrodd av slyngplanter og med glatt rød jord ikke er noen spøk. Men den leksjonen vi fikk om medisinplanter og livsfilosofi kunne ta pusten fra de fleste. Han hadde råd for alt fra Dengue-feber og infeksjon av Stonefish, til diabetes og kreft. 

Kur mot infeksjon av Stonefish

Psoriasis kunne kureres på ni dager, myggstikk og solbrenthet på et øyeblikk. Og alt med planter og vekster som vi fant på vår vei. Og veien gikk fra Pa sitt hus gjennom Pa sin plantasje og til Pa sitt fjell.

Vi fikk et par solide regnskyll på oss på veien, men Pa satte bare fra seg ryggsekken og  plastsandalene og takka sin gud for alt han ga oss. Også regnet var det helbredelse i. Vel oppe på utsiktspunktet, hmmma han på buddhistisk vis med lukka øyer. 

Høres det tullete ut? Pa er svært anerkjent og farer ikke med tull. Sjukehuset her rådført seg med han flere ganger, bl.a. for å få bukt med Denguefeber. Grete Marsters takka han for at Denguefeberen hennes gikk så greit over i 2002. Han viste oss invitasjon til å komme og forelese på universitetet i Aukland og vi hilste på han som nå er en av sjefene i Cook Island-TV, og som skal lage en serie med opplysende TV-programmer med Pa, for å lære folk opp til en sunnere livsstil. Han har også hatt en funksjon innenfor Greenpeace siden 1985 og vi fikk med en DVD der han deltar i tysk TV. Han markedsfører turene sine som Eco Tourism. 

Keiserbregne som kurerer brystkreft

Ulikt valg av klær og sko i regnet

Pa bor i det mest elegante hjemmet jeg har sett her, det er nok den polske kunstnerfruen og prinsessa, Lillian Sobieska, som har æren for det. Sønnen har forresten vært sammen med ei norsk jente i seks år, de bor i NZ, men har vært i Norge mange ganger.

En utrolig spennende opplevelse. Vi fikk også med oss en plante som vi skal bruke til shampo, Noni-jus som ikke er pasteurisert, mango som vi nå har lært spises best ved å lage et hull og suge ut kjøttet, i tillegg til ei plante som skal blandes i varmt vann og drikkes før vi går til sengs. Og hva den så er godt for, gjenstår å se.

God natt!

Perler

De fleste har opplevd hvordan det er om kvelden når en har vært på blåbærtur. En lukker øya og ser bare blåbær. Slik har jeg hatt det et par kvelder, men med perler. 

”Black pearls”, kaller en Cook-Island-perlene, men de skinner også i alt fra gull og grønt til rosa og nesten eggeskallhvitt. Jeg er helt fascinert av perlene, dybden i fargespillet, symmetriske runde eller dråpeforma og barokke keshiperler i alle fasonger. 

Elegante og tradisjonelt tillaga anheng og øredobber, men nå også i moderne design med lærreimer og i tøffe armbånd, også til menn.

Det tar flere år for å få fram ei AVAIKI-perle, og alle perlene som er til salgs nå er dyrka fram. AVAIKI er kvalitetsmerka Cook Island perler. Inne i muslingen (Pinctada margaritifera) skal perla ha vokst i  minst 18 måneder, og det er en avansert vitenskap både å sette i gang prosessen og gi best mulig vekstvilkår. Dess tjukkere lag med perlemor, dess vakrere og sterkere perle. Det starta med de perlene som ble høsta av naturlig lagde perler i lagunene i to av de nordligste Cook-øyene, Manihiki og Penrhyn. Det er Manihiki som nå er ledende i å dyrke fram Cook Islandperlene. De møter for tida sterk konkurranse fra kinesiske perler og ferskvannsperler. Men disse er av mye lavere kvalitet, kan skalle av og har på langt nær samme dybde i glansen.  Det er farlig å bli for kvalitetsbevisst, perlene av A-kvalitet koster mange titalls tusen kroner. 

Har vi sans for denne kvaliteten, for det som tar lang tid, krever høy kompetanse og koster så mye at det kanskje bare er for de få? Perler har vel mer enn det meste av luksusartikler vært forbundet med noe sosieteten har smykka seg med. Diamanter, pels, teak eller luksusbiler – alt har sin pris på flere måter. Men det har virkelig også billige klær (og perler!) produsert i Kina, eller kyllingen på Rema til 29,90. 

Perleproduksjonene her gjør at det kan bo folk på de nordligste øyene. Jeg har snakka en del med ei dame fra Manihiki som har vært på markedet disse lørdagene. Hun kan sitt håndverk, er stolt og veltalende på perfekt engelsk. Dette er kvalitetsbevisste folk som er vel orienterte i verden. Hun advarer mot forfalskninger, og vil heller vente med salg enn å lempe på kvalitetskrava. Bare vent et par år til så er disse perlene verdt det dobbelte av hva du får dem for nå, mener hun. 

Det samme sier Sven, svensken i dykkerbutikken. Faren hans forhandla perler for elleve år siden. Randi og jeg traff kontakten hans fra Manihiki og hadde vi vært her noen uker lenger den gang, hadde vi nok blitt forhandlere vi også.

Min elleve år gamle grønnskimrende perle er jeg svært glad i, og har brukt den i de fleste festsammenhenger. Over tid er den ikke dyrere enn juggelet fra Arts&Craft jeg ellers hadde bytta ut for hvert år. For ikke å snakke om mye av det en ellers blir frista til å kjøpe på reise, og som ikke tåler avstanden hjem til Norge.

Bananvinen vi kjøpte her om dagen, etter å ha prøvesmakt når vi var på sykkeltur, tålte ikke turen hjem til kjøleskapet en gang. Vi prøvde oss på den i kveld før middagen på Palm Groves, men min gikk rett i vasken. Noen som vil ha ei flaske bananvin, vi har nemlig ei til?

Ein annan dans

Dansen på Cook Islands imponerte oss umåteleg for 11 år sidan. Kraftfull og vakker, dansen fortalde ei historie. Vakre jenter i alle aldrar med halve kokosneter oppe og eit bastkjørt nede, med hofterørsler som vi ikkje trudde var mogeleg. Ikkje rart at vi gutane var trollbunde. Men jentene fekk sitt òg: Kratfulle, sveitte mannskroppar som dansa sterke warrior-dansar, til dels i heftig samdans med jentene, tildels i dansar som i seg sjølv fortalde historia om kamp, fiske, kjærleik…

Vi møtte dansen overalt. Først på torgdagen på laurdag, der dansen og dei intense, medrivande trommene  alltid er eit fast innslag, men òg på utallige Island Nights på ulike utestadar og hotell der dansen var kombinert med lokal, tradisjonell mat bygd på lokale råvarer. Men òg på store framsyningar på skulane og i den store kulturhallen, framsyningar som vitna om at dansen er viktig for skulane. Reisehandboka Lonely Planet meiner Cook-dansen er den beste i Stillehavet, i heile Maoririket, som går frå Hawai på eine sidan til Fiji/Haiti og sør til New Zealand og med Cook-øyane i midten!

Den leiande dansegruppa for 11 år sidan heitte Orama, ei gruppe som drog verda rundt, og som  hadde ein klar ideologi. Orama betyr ”Visjon”, og visjonen er å ta vare på og spreie  kunnskapen om ein Cook Island-kultur, dans og musikk. Leiaren heitte Henry Williams for 11 år sidan, og det var ei glede å sjå at han står på framleis: Vi møtte Orama på Edgewater Hotell på sjølvaste juledag, på same staden der vi hadde vår største oppleving for 11 år sidan. 

Henry var med, sentral i trommegruppa og han hadde same bodskapen som sist: Det viktige i ta vare kulturen og dansen. Sist vi var her, gjekk han ut i lokalavisa og var bekymra for rekrutteringa til dansen. Det ser ut til å gå bra:  Det finst framleis mange, dyktige grupper, skulane er med, ungane er med. Store danseframsyningar er også viktige turistattraksjonar. Rekrutteringa er på plass. Det viste ikkje minst det sjarmerande møtet med dei yngste i Orama-gruppa på scena i går.

Vi har mistanke om at ei av dei kommande stjernene, med Williams til etternamn, og som vi har møtte fleire gonger på laurdagsmarknaden, høyrer til familien. Ho hadde eit strålande solonummer i går, og  ho har dansa fleire gonger på laurdagsmarknaden, bl.a. til musikk av den store lokale songstjerna nett no, Tara Kauvai, siste plata surrar heile tida på cd-spelaren vår. 

Vi har noko å strekke oss etter når det gjeld danse- og songkulturen. Folkedansen heime seglar vel ikkje akkurat med medvindsbølgja - det er mange år sidan BUL i Florø dansa for turistane som steig i land. Sjølv om folkedansemiljøet er betre lenger inne i fylket og det finst mange dyktige dansarar, er det langt fram til at vi kan mønstre fleire dyktige dansegrupper på våre kantar. Det hadde vore noko å ha når cruiseskipa legg til land... Tid for ein studietur til Cook-øyane nokken??

Frodig

Julaften formiddag var det nye frukter til salgs på markedet. Papaya, bananer og kokosnøtter er det hele året, ellers har det meste to sesonger. I går var ananas og stjernefrukt blitt modent, og det vil si at det har fått vokst seg modent på trærne. Vår julelunsj på stranda var et fat med frukt og kokosnøtt. 

Ananasen smelter i munnen og har et snev av kokossmak. Stjernefrukta er tre ganger så stor som de vi får kjøpt hjemme og har en forfriskende saft. 

Kokosnøtta er halvfull av kald, helt blank melk. Tau, ”vår” gartner, hadde nettopp tatt den ned fra ei palme i hagen og demonstrert hvordan vi får av det ytre skallet og får åpna den med et velretta slag.

Det er langs de indre veiene vi ser plantasjene. Før misjonærene kom på 1800-tallet og tvinga folk til å flytte ned til kysten, var det her folk bodde. Maungaroa, et av de førkristne bosetningsområdene, er åpna opp for besøkende og kalles Highland Paradise. Den driftige dama som driver dette sleksstedet, plukka opp en Soursop fra bakken og ga oss en håndfull deilig fruktkjøtt. Ingen behøver å sulte i dette landet, sa hun. ”Men de må ikke være dumme og late”. Hun driver bevisst opplæring av barn som tilhører denne slekta, i alle sider ved kulturen, historia og språket. Og hun er redd for at den gamle kunnskapen forsvinner.

 

Polynesia har en av verdens feiteste befolkning. Livsstilssjukdommer øker.”Folk kjøper corned beef og donuts og forer grisene med frukta”, har vi hørt fra andre.

Våre nye venner, Grete og Tom Marsters, har slekta fra Palmerston. Det er den minste av Cook-øyene, egentlig bare noen sanddyner (høyeste toppen er tre meter), og der lever det nå 70 mennesker, alle heter visst Marsters til etternavn. De sier at også der er fedme et stort problem. ”Før dro vi ut og fiska fra tidlig morgen, nå ser jeg unge gutter som bruker motorsykkel for å flytte seg hundre meter og som spiser en hel boks med Corned beef”, sier Tom. Mange av slektningene som nå bor på Palmerston, er solid overvektige, også (eller kanskje mest av alt?) de helt unge. ”I ukevis måtte vi som barn klare oss med kokosnøtter og fisk, det kunne gå måneder uten forsyninger utenfra. Og det var helt ok ”, legger både han og broren Willy til.

Lenge var det status å ha mange kilo på kroppen. For mannen var det bl.a. tegn på at han var vellykka og kunne ha ei kone på stas. For magre vil visst fortsatt ikke mennene ha sine damer. Men på den andre siden har ikke miss South Pasific for mange kilo rundt magen akkurat.

Vi skåler med Marsters sjøllagde akevitt

Vi feira julaften med Marsters slekta i går, men alle som var der, bor nå, typisk nok, enten her på Rarotonga eller i New Zealand. Vi spiste skinkesteik og surkål, og hadde riskrem med mandel til dessert. Men Ika Mata og Papegøyefisk sto også på menyen. Vi hadde med et pilspill tilgave, og det skapte stor stemning selv vi om måtte til med to lommelykter på slutten for å se hvor pilene skulle treffe.

Jeg har også en privat teori om hvorfor folk eser ut. Når vi gikk hjem i 28 grader klokka 1130 i natt, var sandaler og en liten kjole i meste laget. Her er det sjelden en kler på seg noe med linning og glidelås. I en jersey-shorts og ei T-skjorte er det neimen ikke lett å vite om du har lagt på deg et par kilo eller ikke. Om ei uke skal vi ta på oss olabuksa og gå på flyet klokka 1155 lørdag kveld, så da får vi se….