Først var vi på en rundtur med henne og to små i fireårsalderen som krøyp rundt og skrudde på alt inne i bilen. Ikke snakk om barnesete akkurat. Vi var et sted og henta levende ål fra Atiu og et annet sted og hente ho mor sjøl med stråhatten. Denne oldemora viste seg å være den ledende musikeren i familien som telte rundt 30 og der kanskje 20 deltok i spill, sang og dans.
En musikkorgie og en matorgie, alle hadde bidratt med en matrett og alle hjalp til, blant annet var det en gutt i 17-årsalderen som stor for kokos-produksjonen.
Det er sterke opplevelser dette, en annen kultur som setter vår egen i perspektiv. Den er verken mer eller mindre verdt, egentlig er det samhørigheten, fellesskapet og det å være til stede for hverandre som er kjerneverdier over alt.
Men det er noe med det å reise, det å prøve å forstå det som umiddelbart er fremmed, som i beste fall kan få oss til å vokse som mennesker. Vi skal slett ikke godta alt, tvert imot skal vi bruke det til å sette lys på det som vi tar for gitt hjemme. Vi lever en luksustilværelse som umulig kan være bra verken for oss sjøl eller for jorda vi lever av.
Paradokset vi også må ta innover oss er selvfølgelig at det å reise i seg sjøl, er luksus. Men la oss i alle fall slutte å sutre for ingenting. Og så er det noe med at tross all vår luksus, så har vi det så utrolig travelt hele tida. For egen del er det også så mange små bekymringer som stresser. ”Don`t worry, be happy”, er ikke akkurat nordmenns slagord.
Jeg hater å reise, særlig med fly. Det ville heller ikke vært mer fristende å legge ut på de store bølgene vi ser utenfor revet i dag. Men jeg elsker å komme fram, i det ukjente, og også hjem til det kjente. Heldigvis. Jeg gleder med til hverdagene, til rutinen og arbeidet. Men tenk om jeg kunne lære litt av mine egne refleksjoner, være helt til stede for de som er rundt meg, skille vesentlig fra det som egentlig ikke betyr noe.
Så har vi ”gjort” Cook Islands igjen. Turen ble annerledes enn vi hadde tenkt, fordi vi ble oss to, ikke oss fire på slutten, som vi hadde tenkt. Men samtidig ble den slikt vi hadde tenkt, fordi vi fant igjen det samme landet og de samme menneska som sist, og vi oppdaga at øya ikke var så forandra som vi kunne frykte. Enda flere biler, men heller færre turister. Det har med sesongen å gjøre, men også at Cook Islands har hatt enn viss svikt i turistbesøket i det siste, bl.a. fra Europa. Men øyene her er sannelig vel verdt et besøk, og er fortsatt paradisøyene for oss. Vi håper denne bloggen har vist litt av det Cook Islands har å by på og at kanskje noen blir inspirert til å ta en tur.
