Bekymringer

Akkurat nå er det snøen i London som bekymrer oss. Om bare noen timer skal våre barn starte på turen til julefeiring med oss her på Rarotonga. Men i London måker de snø med håndmakt, leser vi, og neste fly fra Los Angeles til Rarotonga går om ei uke. Nei og nei! De får det sikkert bra i Nittedal også, men hva med oss?

Da blir det i tilfelle jul hos Grete Fevang Marsters for oss. Hun har bodd her med sin elskede sjømann Tom (fra Palmerston, ei mindre av Cook-øyene) i 12 år. De var på kaffebesøk i dag, men Tom var bare hjemme noen dager på goodwill fra selskapet han jobber for. Grete skada seg nemlig stygt for omtrent ei uke siden, hun datt da hun skulle gå om bord i en stor båt og har slitt en muskel ved ribbeina og sydd flere sting i hofta. Men julefest vil hun lage til likevel, for en del nordmenn som bor her. I fjor var de visst 17 samla. Vi syntes det var hyggeligere å treffe henne en annen dag enn julaften og har invitert henne ut seinere i jula.

Tom og Grete snakka blant annet om forsikring. Det er en tragisk greie her på Cook Islands tydeligvis, og sjøl har de ikke forsikra verken seg sjøl, hus eller bil. Det er dyre forsikringer og bare en liten del av verdien som blir utbetalt ved skade. På båten Tom jobber, får han heller ikke jobb om han organiserer seg. Han skada et øye under arbeid for ei tid siden, og det var bare å være glad når han ble bra igjen etter kort tid, for ellers var han rett og slett uten jobb og uten noen form for erstatning. Han er forresten tilbudt jobb på den norske båten (som visstnok er registrert i Florø, sier Grete) som skal starte turen til Cook Island så fort som mulig. Den er 40 år gammal, har ligget på vent i to år, og skal nå gå som transportbåt mellom øyene her hvis bare sjøkaptein Magne Riisa og den lokale kapteinen Tapo Tapio klarer å få den reiseklar og seilt gjennom Panamakanalen og hit. Fy flate for noen avstander! Tom har vært med på en slik overfart fra Norge før, men har takka nei denne gangen.

Vannet er fortatt frosset i huset i Gjelsvikvegen. Edvin ligger om natta og tenker på septik- og varmtvannstank. Vi er evig takknemlige for våre gode venner i Florø, Grethe og Jan, som har kontakt med rørlegger og ser innom og skrur på og av litt varme her og der.

Sjøl har jeg hjertet i halsen for en del av trafikken. 

Det er max 50 km i timen rundt de 32 kilometerne på øya, max 40 uten hjelm på motorsykkelen. Men når tjukke gubber det ikke er mulig å ta rundt, suser av sted med en liten 3-åring bakpå, da er det nesten så denne kjerringa her bryr seg! Vi har leid bil i dag, en liten Nissan. Det skulle vært en Lada så klart, en slik vi hadde for elleve år siden. Men den romma oss alle åtte og nå? Blir vi bare to? Nei, jeg vil ha mine barn hit slik vi har drømt om!