lørdag 25. desember 2010

Frodig


Julaften formiddag var det nye frukter til salgs på markedet. Papaya, bananer og kokosnøtter er det hele året, ellers har det meste to sesonger. I går var ananas og stjernefrukt blitt modent, og det vil si at det har fått vokst seg modent på trærne. Vår julelunsj på stranda var et fat med frukt og kokosnøtt. 

Ananasen smelter i munnen og har et snev av kokossmak. Stjernefrukta er tre ganger så stor som de vi får kjøpt hjemme og har en forfriskende saft. 

Kokosnøtta er halvfull av kald, helt blank melk. Tau, ”vår” gartner, hadde nettopp tatt den ned fra ei palme i hagen og demonstrert hvordan vi får av det ytre skallet og får åpna den med et velretta slag.

Det er langs de indre veiene vi ser plantasjene. Før misjonærene kom på 1800-tallet og tvinga folk til å flytte ned til kysten, var det her folk bodde. Maungaroa, et av de førkristne bosetningsområdene, er åpna opp for besøkende og kalles Highland Paradise. Den driftige dama som driver dette sleksstedet, plukka opp en Soursop fra bakken og ga oss en håndfull deilig fruktkjøtt. Ingen behøver å sulte i dette landet, sa hun. ”Men de må ikke være dumme og late”. Hun driver bevisst opplæring av barn som tilhører denne slekta, i alle sider ved kulturen, historia og språket. Og hun er redd for at den gamle kunnskapen forsvinner.
 











Polynesia har en av verdens feiteste befolkning. Livsstilssjukdommer øker.”Folk kjøper corned beef og donuts og forer grisene med frukta”, har vi hørt fra andre.

Våre nye venner, Grete og Tom Marsters, har slekta fra Palmerston. Det er den minste av Cook-øyene, egentlig bare noen sanddyner (høyeste toppen er tre meter), og der lever det nå 70 mennesker, alle heter visst Marsters til etternavn. De sier at også der er fedme et stort problem. ”Før dro vi ut og fiska fra tidlig morgen, nå ser jeg unge gutter som bruker motorsykkel for å flytte seg hundre meter og som spiser en hel boks med Corned beef”, sier Tom. Mange av slektningene som nå bor på Palmerston, er solid overvektige, også (eller kanskje mest av alt?) de helt unge. ”I ukevis måtte vi som barn klare oss med kokosnøtter og fisk, det kunne gå måneder uten forsyninger utenfra. Og det var helt ok ”, legger både han og broren Willy til.
Lenge var det status å ha mange kilo på kroppen. For mannen var det bl.a. tegn på at han var vellykka og kunne ha ei kone på stas. For magre vil visst fortsatt ikke mennene ha sine damer. Men på den andre siden har ikke miss South Pasific for mange kilo rundt magen akkurat.

Vi skåler med Marsters sjøllagde akevitt
Vi feira julaften med Marsters slekta i går, men alle som var der, bor nå, typisk nok, enten her på Rarotonga eller i New Zealand. Vi spiste skinkesteik og surkål, og hadde riskrem med mandel til dessert. Men Ika Mata og Papegøyefisk sto også på menyen. Vi hadde med et pilspill tilgave, og det skapte stor stemning selv vi om måtte til med to lommelykter på slutten for å se hvor pilene skulle treffe.

Jeg har også en privat teori om hvorfor folk eser ut. Når vi gikk hjem i 28 grader klokka 1130 i natt, var sandaler og en liten kjole i meste laget. Her er det sjelden en kler på seg noe med linning og glidelås. I en jersey-shorts og ei T-skjorte er det neimen ikke lett å vite om du har lagt på deg et par kilo eller ikke. Om ei uke skal vi ta på oss olabuksa og gå på flyet klokka 1155 lørdag kveld, så da får vi se….

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar