Challenge

Det var noe om å leve som man lærer bort! ”Challenge” har vært stikkord for læring og skoleutvikling i Flora kommune i tre år nå. Så hva er det for oss voksne? Hva er det for meg?

I går, fredag 10.desember 2010, var jeg med på en huletur som er det tøffeste jeg i mine 57 år har vært med på. Vår guide Maui Perau, tok oss med gjennom sine forfedres hule, i landsbyen Ivarua. Mangaia er delt i seks hoveddeler, ”kakestykker”, hver del eigd og styrt av en familie. Etter å ha tent gasslykta og stumpa røyken, starta han turen med å vise oss skjelettene / levningene av forfedrene som var gravlagt i to vakaer like innenfor åpningen. 

Halvveis gjennom syntes vi at dette gikk svært så bra, fantastiske stalakitter og stalagnitter forma gjennom århundrene av vannets gang gjennom makateaen. Makatea er fossilt korall som hele øya er bygd opp av. Mangaia er det sørlige Stillehavets eldste øy. Den er nesten så stor som Rarotonga, men det bor mindre enn 500 mennesker der.

Vi hadde kommet omtrent 120 meter ned, og nå begynte oppturen. For meg var det som å bestige Mount Everest, og Edvin som kom bak meg, elsker egentlig klatring, men dette var drøyt. Med store juv under oss, måtte vi finmanøvrere fra den ene sida til den andre. Vi klamra oss fast, med hjertet i halsen fulgte vi hver anvisning fra Maui om hvor vi skulle plassere hånd og fot. Jeg kjente det banka i tinningen, myggstikk som hadde klødd og litt magevondt som hadde plaga meg før turen, var aldeles ubetydelig. 

På slutten, når vi etter en og en halv time så dagslyset høyt der oppe, trodde jeg han spøkte. Det var bare ikke mulig å tenke seg at vi skulle komme oss opp langs en sleip vegg med tynne trestammer eller lianer hengende ned. Vi måtte sno oss rundt og stole på at armene var sterke nok til å heise oss opp. Jeg var glad for hver armheving og hver balanseøvelse fra Friskis & Svettis. For tilbake var det heller ikke mulig å tenke seg å gå.

 
 

Gjett om ølet smakte når vi var tilbake på butikken til hu bestemor! Og gjett om latteren da hang løst, nesten blanda med tårer. Jeg er bare så glad for at jeg har opplevd det, et skikkelig kick, en utfordring jeg aldri hadde gitt meg ut på om jeg hadde visst. Jeg føler meg styrka og sterk. Småting er småting og bør aldri bli noe annet. Det gjelder ikke bare huleturen, men det å oppleve hvordan folk lever i andre deler av verden. Jøje meg for en luksus vi har og jøje meg for hva vi kan finne på å klage over!

I dag er jeg støl i armer og skuldre. Og  jeg hadde aldri gjort det om igjen!