Mangaia – Rarotonga for 30 år siden

The Outer Islands kalles øyene utenom Rarotonga, i alle fall når vi er på Rarotonga. Karl på nærbutikken skulle gjerne bodd for eksempel på Mangaia, ei øy med under 500 innbyggere, 200 mindre enn for bare 2-3 år siden. Han mener at det er der det rolige og opprinnelige livet leves. Det er som Rarotonga for 30 år siden sier han, der han rusler rundt i sin lille butikk i shorts og ei armeløs t-skjorte, med ei bensinpumpe utenfor og et tilfeldig og beskjedent  utvalg av varer inni. Dorullene er dobbelt så dyre som på supermarkedet i Avarua – noen som kjenner problemstillingen? Men kona, Nono, har en så viktig jobb her at de ikke kan flytte. Det fikk vi bekrefta av Poroa på Mangaia. Vi traff han i baren til ”Babe” fredag kveld, han har tilsvarende jobb som Nono og skrøyt veldig av henne og hvor god hjelp han fikk når hun kom på besøk. Begge jobber med hjelpetrengende barn og eldre, en slags sosialsjefer om vi forstår det rett, og Nono er antagelig sjef for Cook Islands.

Poroa var så god i dart at han ikke gadd spille med Edvin, Edvin fikk sønnen til motspiller i stedet. Lyn, australier og partner til Maui som tok oss med på huletur, mente at det var fordi han hadde all verdens tid til å øve siden det var av de få aktivitetene en kunne være med på om kveldene. Sjøl er Lyn en krumtapp på øya, driver butikk på flyplassen (en godt sliten asfaltvei med et skur på ene enden) og farger mønster på Pareu i sola, for salg og som aktivitet med turister. Turister mente hun det var ca 40 av i året. Vi så to andre enn oss, men det var visst to jenter som var der på et misjonsopplegg.

Papaa kalles vi hvite, og som Trish sa: Det er 10 av ”oss” på øya. Trish er fra New Zealand og er gift med en herfra som vel alle Papaaene er. Vi ble vi godt kjent med henne sist vi var på Rarotonga, hun dreiv Papa Joe’s, et lite bakeri/kafè som vi besøkte ofte. Hun var også sekretær for parlamentet, det er hun fortsatt sjøl om hun har flytta til Mangaia, og venter på innkalling når den nye regjeringen starter opp nå rundt nyttår. Utrolig kjekt å treffe henne igjen. Vi tok en kaffe sammen på markedet fredag morgen kl. åtte. Noen små boder med litt hjemmelaga smykker og klær, litt frukt og kokosnøtter i tillegg til kaffe og søte kaker, det var hele markedet. 

Men Trish elsker dette livet sier hun, og da har hun bare solenergi og ikke innlagt vann. De bygger ut huset, men alt tar lang tid når for eksempel alt av materialer skal komme med båt.

Moe, lærer og vår guide over øya, var godt fornøyd med at de er så få på øya. Nå har alle bråkmakerne reist, sier han, folk lever fredfullt med hverandre. Fredag drikker noen seg fulle på Babes bar, men sjøl om de kommer halvfulle i ellevetida, lar de lar motorsykkelen stå til dagen etter når de helfulle raver hjem i firetida. Sjøl drikker han ikke, har sju barn som han oppdrar både til arbeid og flid på skolen og er lærer i Maori språk og kultur. Tvillingene hans var akkurat på idrettskonkurranse i Aukland. Utrolig hvor mye folk reiser rundt i verden fra Cook Islands, på all slags idrettsarrangement.

Babe traff vi forresten på butikken hans, han er en lokal krumtapp på linje med Fosse i Kalvåg.