Fisketur

Jeg har fått det for meg at bekymringer, de som egentlig er små i alle fall, best kan kureres med store utfordringer, de som er store for meg i alle fall! Så i dag la vi ut på de store bølgene og dønningene i Stillehavet. Det var ikke stille, det var mye større bølger enn det ser ut til fra lagunen. Kaptein Moku ble sterkt anbefalt av Poroa, vår venn fra baren på Mangaia. Vi hadde til og med med hilsninger fra han, og løfte om at han var den beste på fisketurer. 

Saken er nok at de er skikkelig tøffe maorier, ”warriors” som gutta bli kalt her. Ikke noe snikk snakk om vondt i ryggen når båten slår fra bølge til bølge bortover så innvollene kommer opp gjennom halsen, eller forklaring på hvorfor han plutselig setter full fart rett til havs. 

Saken var nok også at det gikk en liten f.. i kaptein Moku når fiskelykka ikke var med oss.  Han hadde fått to tunfisker på morgenturen sin og gjorde absolutt sitt for at vi skulle få tak i middagsmat. Så vi hadde både store havfiskestenger ute, og noen mindre vi satt og rykka i. Det var utrolig moro å se flygefisk på veien tilbake, de flyr utrolig langt og høyt. Men de var de eneste fiskene vi så!

Men nå koker Edvin mais og med en eneste Cooks Lager vil det gynge til langt på kveld.

Og hva er så de små bekymringene som er store for oss? Jo, det er den forbaska snøen i London. Vi skulle møtt Rakel og Matias på flyplassen i morgen, med ”eis”, blomsterkranser av Frangipani. Akkurat nå er det usikkert om de kommer i det hele tatt, og det var jo hele vitsen med at vi bestemte turen i jula, at vi skulle ha denne opplevelsen sammen, gjenoppleve og for alltid huske vårt stillehavsparadis.

Og hvorfor er bekymringene egentlig små? Jo, vi må si til oss sjøl at det må være utrolig mange virkelige tragedier knytta til de kansellerte flygningene, kanskje barn som er aleine og folk som blir gående i dagevis på en transit-flyplass, brylluper som går i vasken og begravelser en aldri når.